De favner både kjernen og ytterpunktene i livet hans – en sammenhengende mestringsreise fra mørke til lys. Fra han i seksårsalderen begynte å miste synet, og som 12-åring ble helt blind – til han 71 år gammel hadde brukt alle sine krefter på å kjempe for andre og med seg selv, og døde hjemme hos sin en av sine kjære i en leilighet i Oslo.

Da kampen var over stod det igjen et livsverk som de færreste forstår kan være mulig for et enkelt menneske å skape:
Ridderrennet, Beitostølen Helsesportsenter og Storedal Kultursenter – pluss mange internasjonale avleggere som Stordahl selv var med å etablere. Men aller viktigst: Titusener av mennesker som takket være Erlings Stordahls inkluderende og motiverende menneskesyn har gjenvunnet troen på verdig og meningsfylt liv – uansett forutsetninger.

Jeg møtte dessverre selv aldri Erling Stordahl. Men gjennom arbeidet med boken Det muliges kunst – 50 år med Beitostølen Helsesportsenter ble jeg først sluset, og senere suget lengre og lengre inn i hans utrolige univers. Alle mennesker som hadde stått ham nær, pekte på hvilken visjonær veiviser og genial gründer han var, og med en egen evne til å knytte til seg de riktige støttespillerne til riktig tid. Hans store skaperverk var altså ikke noe sololøp. Men det var mer som snudde opp ned på mange av mine egne forestillinger om det å leve med «funksjonsnedsettelser».

TV-kongen Erik Bye uttalte: «Han er en organisator av de sjeldne, og har en bulldozers pågåenhet. Han er et geni hva PR angår. Man overser hans handikap, man glemmer det full- stendig. Det er fordi hans perspektiver er så overveldende, så fascinerende».

Selv skrev han i sin selvbiografi “Stien over fjellet” som han utga allerede i 1957, da han var på høyden av sin popularitet som musiker og artist sammen med Gunnar Engedahl, og konkurrerte med både Elvis og Cliff Richard på de første norske hitlistene: «I dag i mitt fireogtredevte år kan jeg virkelig med hånden på hjertet si at mitt handicap er blitt til et stort pluss. Jeg føler meg overbevist om at synstapet har gitt mitt liv en dypere mening og et større og rikere innhold enn det ellers ville ha fått.»

Det vakte ikke særlig begeistring i Norges Blindeforbund som var den mest aktive organisasjonen for funksjonshemmede på den tiden. Der var man like preget av synet på blinde som ellers i samfunnet: Å være blind eller å lide av andre alvorlige «lyter», er en tragedie som heller bør påkalle medlidenhet.

«Erling Stordahls uoppslitelige idérikdom og pågangsmot utfordret mange av vårt samfunns institusjoner. Flere av oss ble trukket inn i virvlene fra hans kontinuerlige initiativ, og ble fanget av hans overbevisning og livsmot,» sa kulturminister Åse Kleveland som talte på vegne Regjeringen i begravelsen hans.

For Erling Stordahl fantes det ikke noe som het «en lukket dør». Om det var Kongen, statsministeren eller andre maktmennesker som satt på nøkkelen til det han ville oppnå – gikk han rett på. Kan hende hadde han fordelen av at han ikke så «… de stirrende øynene s om forsøker å finne våre feil» eller «… de redde øynene som forsøker å skjule sine egne», slik han selv beskrev i en av sine mange taler. For ham var alle mennesker annerledes – og derfor på like fot. Erling Stordahl tøyde hele tiden grensene for hva en blind kan klare, både som musiker, sportsentusiast, botaniker, filosof og samfunnsdebattant. Han utviklet hukommelsen, hørselen og andre sanser så sterkt at det langt på vei kompenserte for synstapet. Slik tenkte ikke bare, men levde seg fram til fundamentet for verdens første helsesportsenter for funksjonshemmede – og for Storedal Kultursenter som skulle være møteplassen for alle mennesker. Og slik gjorde han samtidig sine egne dyrekjøpte erfaringer til universelle prinsipper og verdier for oss alle – enten vi bærer våre muligheter og begrensninger inni oss eller utenpå.

Utad framsto Erling Stordahl som en supermann, men mot slutten av livet vedgikk han overfor sin nære venn og støttespiller, øyelege Otto Johansen, at det kostet: «Jeg jobber for fullt under det samme presset. Sliter ut følelser, men det er også lyspunkter og opplevelser, masse nytt. Prøver å kvitte meg med tyngden av skyldfølelse.»

Men også et splittet privatliv og en sterkt svekket helse greide Erling Stordahl på sin måte å gjøre til allemannseie. For i fortsettelsen av sitatet fra gravskriften som er hentet fra hans eget skuespill fra 1970 om vikingkongen Magnus den Blinde, står det: ,«Jeg tror våre muligheter er uendelige, fordi vi er en del av det evige univers, den ufattelige guddom som gjennom troens mysterium frigjør tanke og evne. Men jeg tror også at vår utilstrekkelighet er uten grense, fordi vi bare er mennesker. Heri ligger vår storhet og vår utfordring.» Derfor er Erling Stordahl like aktuell i dag – snart 100 år etter hans fødsel.

—–Av Jon Gangdal