Ode til lyset

I en bred og åpen dal, omkranset av Østfolds ruvende granskoger, ligger Storedal Kultursenter. Senteret, som åpnet i 1970, ble initiert og finansiert av musiker, rettighetsforkjemper og filantrop Erling Stordahl (1923–1994).

Hovedpersonen ble selv blind som trettenåring og dedikerte store deler av sitt voksne liv til å bevise at funksjonshemmingen ikke var et hinder, men en mulighet for livsutfoldelse. Etter å ha gått til topps i norgesmesterskapet i trekkspill i en alder av 15 år, formet han en duo med den synshemmete sangeren Gunnar Engedahl. Sammen kvernet de ut svisker som Måkenes Vals og Minnenes Melodi, som mang en bestemor har sukket over inn i radioapparatet. Alle royalties fra plater og konserthonorarer gikk uavkortet til Norges Blindeforbunds kasse.

På 1960-tallet begynte Stordahl å engasjere seg for integrering av synshemmede innen idrett. Han arrangerte skikurs og fjellturer for blinde, for å vise at man kunne utvikle andre sanser og måter å fornemme natur på. Arbeidet ble kronet med åpningen av Ridderrennet i 1962 og opprettelsen av Beitostølen Helsesportsenter i 1970.

Da Stordahl overtok familiegården på Storedal utenfor Skjeberg ved Sarpsborg, ville han reise et opplevelsessenter for synshemmede og et større publikum, dedikert til kong Magnus den blinde. Ifølge Snorres kongesagaer ble den noe perifere barnekongen Magnus født på Storedal i 1117. Fra barnsben av led han av alvorlige mentale lidelser som førte ham ubønnhørlig mot undergangen. 20 år gammel ble han kastet fra tronen og overlatt til Harald Gilles menn, som blindet og gjeldet ham. Magnus konverterte og gikk i kloster.

I motsetning til historieskriverne tolket ikke Erling Stordahl Magnus-myten som en trist tragedie, men så et menneske med en alvorlig funksjonshemming som i motgang overvant sin vanskelige natur. Først da han satt blindet og alene igjen, begynte Magnus å se menneskene rundt seg og forstå sin plass i verden. Gjennom mørket fant han veien til lyset, og dette ble også senterets motto.

Erling Stordahl huket inn flere professorer, vitenskapsfolk og kunstnere til å forme anlegget. Det skulle inkludere en sansehage, helleristningspark og amfiteater integrert i landskapet. Men Stordahl var klar på én ting: Det dominerende innslaget skulle være en monumental skulptur av Arnold Haukeland – en storslått gjengivelse av Kong Magnus den blindes skjebne. Haukeland kom opp med en konstruksjon bestående av to lange, svarte, symmetriske strebere, som ser ut som et par fortvilte armer som strekker seg mot himmelen. Mellom de svarte armene skytes det ut et spyd i sølv, et lys som streber oppad og seirer over av mektigheten. Stordahl likte Haukelands idé, og arbeidet tok til.

I neste fase ble komponisten Geirr Tveit kontaktet for å tonesette parken og skulpturen, men de to kunstnere begynte raskt å barke sammen i stridigheter omkring skulpturens abstrakte uttrykk. Tveit forlangte at Haukeland måtte forme noen figurative relieffer ved foten av skulpturen, slik at de besøkende kunne forstå Magnus-myten. Da Haukeland bevisst brøt enhver deadline, trakk Tveit seg ut av prosjektet og skrev rasende: «Er utgangspunktet uklart og abstrakt har jeg ingen tro på den vedk. kunsts levedyktighet. De abstrakte kan si hvad de vil og overvurdere sin fantasi til de blir blå i trynet»

Men arbeidet fortsatte, og i 1965 kom Arne Nordheim inn i prosjektet som en erstatning for Tveit. Haukeland og Nordheim fant straks tonen og begynte å tenke lyd som en integrert del av skulpturen. Visjonen var at variasjoner i lys og værforhold på Storedal skulle påvirke fordelingen av Nordheims lyd ut til skulpturens 26 høyttalere. I tillegg skulle Nordheims klanger speile materialene som Haukeland benyttet; jern og rustfritt stål. Haukeland og Nordheim fremhevet at de synshemmede dermed ville få en fullverdig kunstnerisk opplevelse i møte med lydskulpturen. De blinde skulle få se.

Mellom 1965–1968 jobbet Arne Nordheim sammen med ingeniører fra Akustisk
Laboratorium ved NTH i Trondheim for å realisere de tekniske aspektene ved verket. I et brev til Stordahls sekretær og venn, Otto Johansen, skriver Nordheim poetisk om det pågående arbeidet: «Det er vi som skal bestemme hvordan maskinene skal arbeide. Det er også kunst.” Løsningen ble å utstyre overflaten av skulpturen med en rekke fotoelektriske celler som registrerte lyset i landskapet. Med ulike årstider og tidspunkt på døgnet, ville cellene alltid formidle nye impulser som påvirket avspillingen av den elektroniske musikken fra to lydbånd.

Et annet grep var at Haukeland utviklet en stor, svevende ring av rustfritt stål rundt midjen av skulpturen. Her skulle Nordheim montere brorparten av de 26 høyttalerne, og med det spre lyden ut i landskapet slik at de synshemmede kunne føle former, avstander og retninger i skulpturen. Resultatet ble at Nordheims elektroniske klanger blandet seg med naturens lyder og dundret ut over det store landskapet. Bøndene på Skjeberg trodde en kosmonaut hadde nødlandet i åkeren deres. På debutplaten skrev Nordheim profetisk: “This Record should be played loud».
Og ganske riktig, etter få måneder i bruk måtte Stordahl dempe skulpturens lyd kraftig da lokale krefter mente den skremte fugle- og dyrelivet i området.

I dag står Ode til lyset som en skjult perle i norsk kunsthistorie; et møte mellom to giganter i norsk modernisme og et av de første nære samarbeidsprosjekter mellom kunstnere og ingeniører.

Av Lars Mørch Finborud og Ola Nordal                                                                                                                     Foto: Torill Stokkan (heading og i tekst)

Arnold Haukeland

(f.28.03.1920 - 18.06.1983)

Arne Nordheim

(f. 20.03f1931 - 05f06f2010)

Skroll til toppen